Assalam alaikum!
Jeg skal prøve å ikke la det bli et alt for kjedelig innlegg, men å forkalre konkret hva som inspirerte meg, hele historien, er ikke særlig morsom. Det hele begynte med at jeg begynte å tvile på kirken jeg var medlem i. Det var ikke så mye som skulle til, men det var nok: Det var mennesker mellom meg og Gud. Faktisk var det flere mennesker mellom meg og Gud:
Biskoben: Hvis en person hadde begått en synd, som f. eks å drikke alkohol, så går en til biskoben. Biskoben skal spørre Gud og fortelle deg hvor lenge du må gjøre visse ting som å lese så og så mye i Mormons Bok, hvor lenge man ikke kunne ta del i nadverden. La oss si at man ikke får delta på nadverden som er et lite stykke brød og en liten slurp vann, i 6 mnd. Etter at de 6 mnd har gått er du “ren” igjen og kan delta i nadverden.
Prestedømsbærerne: Alltid når en person ble døpt inn i kirken, når man skulle på reise, når man skulle gjøre noe nytt, fikk man en prestedømmes velsignelse. Flere menn, for bare menn kan ha prestedømmet, la hendene på hodet ditt og en av dem gav deg en velsignelse fra Gud. “Kjære Ingrid Elise Lund. Gud vil styrke deg på din vei, og vise deg hva du skal gjøre i vanskelige situasjoner.” Ja, dere skjønner tegninga. Mellommenn, som Gud fortalte ting som var viktig for deg gjennom.
Det føltes så feil for meg at et annet menneske som selv kan synde har mer rett til å spørre Gud hva jeg skal gjøre dersom jeg har syndet. Hva har biskoben med det å gjøre? Og de prestedømsbærerne går rundt i kirken som konger, alt må jo gå via dem – de er høyere i verdi enn en kvinne for hun har ikke prestedømmet. Sånn var det, og jeg var ikke den eneste som merket den spente energien i kirken, som gjorde meg ureligiøs og “gav litt f**n*. Men jeg var egentlig på utkikk etter noe som virkelig inspirerte meg.
Mellom alt dette trodde jeg alltid på Gud. Jeg var en skikkelig religionfreak. Jeg stod ofte på talerstolen i kirken og bar meg over mikrofonen og skrek utover salen og alle menneskene hvor fantastisk det var at jeg kunne bevege pekefingeren min mot den andre, og den andre pekefingeren kunne føle berøringen. Jeg slå ned med knyttneven og sa at vi er skapt av en som er større enn oss, så flotte skapninger som vi er kan ikke bli skapt tilfeldigvis ved en eksplosjon i universet uten mening. Det var umulig. Ofte kom medlemmene og sa til meg at det var på tide jeg holdt vitnesbyrdet mitt igjen, for alle likte når jeg sa mine på talerstolen fordi jeg var så sikker på at det var en Gud.
Jeg har mange historier om ting jeg opplevde som lærte meg hva som var viktig, og foreldrene mine har vært til stor hjelp. Det jeg merket etter en stund var at disse opplevelsene mine ikke sa at kristendommen var riktig, men at det fantes en Gud.
En annen ting i kirken, som gjorde meg umotivert var at det var tre Guder, og vi kunne også bli det. Den hellige Ånd, Jesus og Gud var tre guder, samtidig som de var en. Jeg likte ikke det i det hele tatt, det var ikke riktig for meg at et menneske skulle være mer verdt enn et annet og kalle seg Guds sønn, og samtidig mene at alle andre var det, men han var det mest på en måte. Det ble urettferdig.
Alltid har jeg hatt mange innvandrer venner, for som jeg har skrevet tidligere har jeg sjelden funnet meg tilfreds med norske ungdommer av en eller annen grunn. Kjemien er ikke der. Vi er for forskjellige. Hos innvandrere finner jeg mye mer likhetstrekk og jeg har det mye bedre. Via dem fikk jeg en liten forståelse for islam.
Bare noen måneder før jeg konverterte, var jeg fast bestemt på at dersom jeg giftet meg med en muslim, skulle jeg ha kontrakt på at jeg hadde foreldreretten, og de skal ikke tvinges til noen religion før de er 18 da de kan velge det selv, de får ikke min tillatelse til å dra til farens hjemland før de var 18 OSV. You name it.
Men på den tiden da jeg mente det, visste jeg ikke egentlig hva islam var. Derfor vet jeg at veldig mange som sier islam er en dårlig religion ect. egentlig vet veldig lite om religionen, men ikke bryr seg nok til å finne ut mer om den da de føler media forteller dem nok om hva slags religion det er.
Jeg dro til Spania på akupunkturseminarer, og ble kjent med en norsk muslim som het Magnus. Han visste veldig mye og var veldig intressant. Så mye han kunne om islam, og alle gangene jeg sa wow, wow og wow til det han sa om islam er utrolig. Jeg satt hele tiden på internett og leste på islam.no og koranen.no. Jeg var helt betatt.
Men det var ikke bare bare for meg heller, det å faktisk begynne å tenke på å bytte religion. Jeg satt MASSE og mediterte på en pute med et lite stearinslys foran meg på kveldene og tenkte på islam. Hvordan føltes det? Riktig? Galt? Var det viktig nok for meg å begå meg ut i en vill storm for å være en del av denne religionen? Svaret ble ja til slutt, og jeg måtte ta mot til meg.
På en campingplass med familien skulle jeg gå og dusje, og bestemte meg for å prøve å ta håndlet (?) over hodet og håret. Jeg vet ikke hva folk tenkte da, jeg gikk i en kort hvit sommerkjole og dekket håret. Hehe. Men det føltes som jeg fikk en åpenbaring da, under håndkledet. Jeg fikk en følelse av trygghet og kjærlighet, jeg ble passet på. Jeg var ikke redd for noen ting. Håndkledet sperret frykten og uroen ute. Den følelsen glemmer jeg aldri inshaallah, har ihvertfall ikke glemt den enda.
Hjemme fra Spania, fikk jeg låne en Koranen på norsk av en venn i nærheten av bestemor, som vi bodde hos da. Å ta på Koranen var veldig spessielt. Den snakket til meg på en måte, den sa “les meg”. Hehe, det gjør den enda! Hver gang etter bønnene mine går jeg for å kysse de fire Koranene jeg har, og den norske sier alltid “les meg”.
Koranen har blitt godt bevart slik at ingen har forandret på den. Det er Guds ord i den, og det står det samme idag som for 1400 år siden. Veldig få tror på det, da. Oversettelsene er så gode de kan, men å oversette fra et rikt språk som arabisk til et fattig språk som norsk, er komplisert.
Det er mange vrangforestillinger folk har om islam, som de ikke helt vet, men ikke gidder å finne ut. En mann kommer ikke til paradis og får 70 jomfruer for å sprenge seg selv, Koranen er ingen bok med oppskrifter på diverse bomber, kvinner skal ikke bli tvunget, INGEN skal bli tvunget. Å drepe er forbudt, de som dreper vil ikke få synden sin vasket vekk fra seg om personen så drar til Mekka på pilegrimsreise tusen millioner ganger. Imamen sa en gang at en venn hadde sagt: “Jeg er glad jeg ble kjent med Islam før jeg ble kjent med muslimer”. Så sant. Det finnes muslimer som kaller seg supertroende, men de går helt utenfor sporene og dreper alle som ikke tror og kaller det jihad. Wroooong.
Islam er en nydelig religion med fantastiske bud og regelverk. Ingen blir satt ved Guds side og INGEN mennesker står mellom deg og Gud, du kan gå direkte til ham, og han går til deg, med perfekte paradis- engler, som ikke kan måles med de menneskene her nede som er like mye menneske som oss selv. Islam fikk puslespillet mitt til å gå opp 
- Ingrid Lund
